Selma ble syk uten at hun skjønte det selv

– Det startet vel med at jeg var en litt sårbar tenåring. Det var rundt jul – og vi skulle på ferie.

Slik starter fortellinga til Selma Løvendahl Mogstad Leraand.

I dag er hun 19 år og aktuell med boka «Vår vei ut» som hun har skrevet sammen med mora.

Den er ei fortelling om spiseforstyrrelser og Trondheim-familiens kamp mot Selmas sykdom.

– Vi skulle til et varmt sted. Så jeg prøvde på meg sommerklær, men de passet ikke lenger. Jeg fikk en tanke om at jeg måtte gå ned til sommeren, fortsetter hun.

Raste ned i vekt

Og dermed startet det Selma, som da var 15 år, beskriver som et vektnedgangsprosjekt.

– Det gikk så det suste – jeg raste ned i vekt. Og jeg fikk en del dårlige vaner når det kom til mat.

Selv innså hun ikke at det var skadelig. Men det restriktive forholdet til mat utviklet seg, og ble mer og mer alvorlig.

Hun kuttet ut flere og flere måltider, og hun trente intenst.

– Og så ble det til en sykdom uten at jeg visste det selv, sier Selma.

– La du merke til det?

– Det er det som er så fælt i en sånn situasjon, at du legger kanskje merke til det – men det er umulig å nå inn til ungdommen sin, sier mamma Kari Løvendahl Mogstad.

Både hun og faren til Selma er leger, og vant til å jobbe med folk med spiseforstyrrelser.

– Ironisk nok, kommenterer Kari.

Hun beskriver at det kanskje var lettere for dem å se hva som skjedde med dattera, men at de følte på en dobbel håpløshet.

– Vi visste jo hva vi skulle gjøre, men til og med da hjelper det ikke.

Her forteller mor og datter sin historie på Lindmo:

Julemåltid endte i tårer

I boka som nå lanseres, forteller mor og datter om forskjellige episoder fra hvert deres perspektiv.

Blant dem et julemåltid som endte med tårer da det viste seg å være mandler i desserten.

– Jeg hadde ekstrem angst for nøtter. Det er ikke noe logisk forklaring på det, det er bare en av de tingene jeg var ekstra nervøs for å spise, sier Selma.

«Fear-food» kaller de det i boka.

– Det føltes ut som det vokste i munnen og at jeg ble kvalt. Folk rundt ble frustrert – vi hadde hatt en hyggelig dag, men plutselig satt jeg der og gråt og skapte meg. Det føltes ut som jeg skulle dø og legge på meg 15 kilo samtidig.

Når de snakker om det, kommer følelsene tilbake for mamma Kari.

– Da begynte det egentlig å gå bedre, men så skulle det så lite til for at det vippet feil veg.

Boka er ikke Karis første utgivelse.

I 2017 ga hun ut «Kroppsklemma», som handler om kroppspress og samfunnets store fokus på utseende.

– Jeg kan mye om dette, og det gjorde det ekstra ironisk. Ei lita stund følte jeg meg som verdens verste person og mor, og jeg har vært redd for at omgivelsene skal tenke det også.

Selv innså ikke Selma at hun hadde et problem før hun ble diagnostisert med anoreksi etter å ha vært til fastlegen. Etter det tok det sju-åtte måneder før hun begynte å se bedring.

Hun var i behandling hos BUP, og de fikk plass på familiebasert terapi.

– Det gjorde at mamma, pappa og søsken døgnet rundt sa ifra når jeg skulle spise. De lagde maten til meg og satt der da jeg spiste og fulgte med.

Vil knuse myter

At mor og datter skulle skrive bok sammen, var ikke helt tilfeldig. Helt siden Selma var et barn har hun hatt lyst til å bli forfatter.

– Vi hadde snakket om at det hadde vært artig å skrive noe i lag, sier hun.

– Men kanskje ikke om dette temaet, legger mora til.

Hun forteller at de har brukt mye tid på å vurdere hvordan særlig Selma ville takle å bli utlevert på denne måten.

– Vi gjør det fordi vi håper og tror at det er andre som skal ha nytte om at vi er åpne om det. Og kanskje er vi med på å knuse noen myter – og ta bort noe skam rundt det å si «vi har hatt spiseforstyrrelse i vår familie også».

I august kom det en ny studie som viste at en av ti ungdommer i Norge lider av spiseforstyrrelser.

På videregående står hver tredje jente i faresonen for å få det.

– Og gjett om det er mange som har kommet til oss og sagt «takk for at dere gjør dette», sier Kari.

For Selma har livet blitt annerledes. Hun har blitt frisk.

– Nå klarer jeg å gi meg selv næring, og leve et friskt og fritt liv. Så jeg har det veldig bra.

– Og jeg føler meg også veldig mye tryggere i dette prosjektet. Det har hele tida vært sånn at får jeg kalde føtter – kunne vi lagt det på is med en gang. Men det føles viktig å være til hjelp for andre som sliter.