Standard for geografisk informasjon:
Produksjon av basis geodata 2.0

Kapittel 3

Ryddet i henvisning til normative standarder

Kapittel 4

Oppdatert lenker til standarder, omtalt at noen standarder er på vei til å erstattes av en ny geodesistandard.
Presisert noen definisjoner

Kapittel 5

Oppdatert etter høringsinnspill, fjernet gammel informasjon og tilpasset krav til dagens standard.

Kapittel 6

Gjort tilpassinger i krav for å gjøre standarden mer oppdatert. Rettet opp i uklarheter.
Strammet inn krav for hvordan terreng rundt et passpunkt skal være (så flatt som mulig).
Lagt inn krav om tverrstripe ved fotografering av blokker (på lik linje med krav om tverrstripe i laserskanning).
Lagt inn nytt kapittel 6.8 som stiller krav til dronedatafangst.

Vedlegg

Oppdatert eksempel på flyplan.
Flyttet oversikt over kravliste til eget vedlegg

Standardiseringsprosjektet avsluttes ikke med publisering av 2.0 versjonen av standarden. Det er fortsatt behov for å beskrive nye produksjonsmetoder (blant annet hybrid orientering), samt at en del innspill som kom i høringsrunden ikke ble tatt inn i standarden, men utsatt til neste revisjon da de var omfattende og må behandles grundig. En del av innspillene har også gått på å gjøre standarden mer generell og ikke knytte den så sterkt opp til nøyaktighetskravene som er stilt i FKB.

Satellittbasert måling baseres på ulike typer utstyr og satellittsystemer. Målingene kan utføres som sanntidsmåling eller med posisjonsberegning i ettertid.

Stasjonspunkter kan være et fastmerke eller et punkt som bestemmes med kontroll, f.eks. ved fri oppstilling. Ved fri oppstilling skal en måle retning, avstand og vertikalvinkel mot minimum to fastmerker.

Stasjonspunkter og orienteringspunkter skal fortrinnsvis være fastmerker i Stamnettet, Landsnettet eller det kommunale nettet (gjelder for kommuner), eller egenetablerte fastmerker etablert med GNSS med tilstrekkelig kvalitet. Slike punkter dokumenteres ved beregning av ytre pålitelighet i programvare som håndterer dette. Påliteligheten må tilfredsstille de krav som stilles i standarden Grunnlagsnett for den aktuelle områdetypen.

Innmåling av kartobjekter ved bruk av totalstasjon kan utføres i en kikkertstilling dersom instrumentleverandørens anbefalte kalibreringsprosedyrer av instrumentet er foretatt. Utførte kalibreringer skal dokumenteres.

For å sikre best mulig bildeorientering og redusere behovet for kjentpunkter, skal delområder i rimelig nærhet av hverandre forbindes ved at flystripene forlenges.

Signaleringsplan utarbeides av oppdragstaker som en integrert del av flyfotoplanleggingen og kjentpunktene planlegges slik at plasseringen blir optimal mht. krav til antall, plassering og enkel adkomst. For krav til antall og plassering, se kapittel Krav til antall og plassering av kjentpunkter.

Signaleringen bør planlegges og utføres slik at fotograferingen kan starte opp så snart forholdene tillater det, eksempelvis ved at lavereliggende områder signaleres først.

Eksempel på fly- og signaleringsplan finnes i vedlegg Eksempel fly- og signaleringsplan (foto).

Tillatelse til utsetting av fastmerker og signaler og rydding for sikt ved offentlige kart- og oppmålingsarbeider er hjemlet i Matrikkellova, §41 Rett til å utføre oppmålingsarbeid på offentleg og privat grunn.

Bestemmelsene i §43 om plikt til varsling av grunneiere og brukere skal ivaretas: «Før oppmålingsarbeid blir sett i verk, skal alle som arbeidet vedkjem, få varsel på ein etter forholda formålstenlig måte. Departementet kan gi forskrift om varsling.».

Under målearbeider skal det utvises forsiktighet slik at arbeidet fører til minst mulig skade og ulempe for grunneier eller bruker.

Lovens § 49 gir strafferettslig beskyttelse for fastmerker og signaler oppsatt etter loven.

Plassering av fastmerker eller signal i eller på automatisk fredete kulturminner, eller innenfor et 5 m bredt belte regnet fra kulturminnets synlige ytterkant, er forbudt etter lov om kulturminner (Kulturminneloven §3 og §6).

Krav til signalstørrelse settes til 2 til 3 ganger GSD, eller etter avtale med oppdragsgiver. Eksempler kan sees i tabell Anbefalte signalstørrelser. Alle typer signaler i figur Ulike signaltyper (a, b og c) kan benyttes for de forskjellige oppløsningene. For figur Signalers egnethet i forhold til signalets planhet. Bilde 1 er eksempel på godkjent signal. Bilde 2 og 3 er eksempel på ikke godkjent signal vises eksempler på signal som overholder krav til planhet (1) og signaler som ikke overholder krav til planhet (2 og 3).

For krav til rapportering av innmålingsarbeidet vises til standarden [SAT].

Ved beregning av GNSS/INS-dataene står oppdragstager fritt til å velge egnet beregningsstrategi, avhengig av hvordan datainnsamlingen har foregått og hvilken programvare som er tilgjengelig.

Beregningsarbeidet leder fram til en fil med ytreorienteringselementer for hvert bilde, i det koordinat- og høydesystem som er spesifisert av oppdragsgiver. Ytre orienteringsparameterne skal referere seg til kameraets projeksjonssenter.

Kravene til dokumentasjon fra beregningen er listet opp i avsnittet om egenkontroll og rapportering.

Det skal leveres en rapport (fotorapport) for de utførte arbeidene, med leveransene som vedlegg til rapporten. Rapporten skal ha egne seksjoner for generell informasjon, utføring av fotograferingen, beregning av GNSS/INS-data og fremstilling av bilder, samt en egen seksjon med oversikt og spesifikasjon av vedlagte leveranser. For hvert av de nevnte arbeidene, inkl. leveransene, skal resultatet av utførte kvalitetskontroller dokumenteres.

Resultatene fra Aerotrianguleringen skal ha en slik kvalitet, i forhold til kravet til geodataene, at det er høyde for forventede feilbidrag fra påfølgende bildeorientering og kartkonstruksjon.
¹ 1/2 av kravet til geodata.
² 2/3 av kravet til geodata. Det stilles altså samme krav uavhengig av orienteringsmåte; gjennom transformasjon eller direkte bruk av eksisterende ytre orienteringselementer

Det presiseres at tallene i tabell Eksempel på nøyaktighetskrav (standardavvik) FKB henviser til kravene som er stilt i FKB 5.0 produktspesifikasjonen, ved endringer i FKB spesifikasjonen vil eventuelle endringer til nøyaktighetskrav gjelde foran kravene som er satt opp i tabell Eksempel på nøyaktighetskrav (standardavvik) FKB. Kravet til nypunkt gjelder kun signalerte kjentpunkt og eventuelt ikke-signalerte høydepunkt med høy nøyaktighet.

Det skal leveres en rapport for de utførte arbeidene, med leveransene som vedlegg til rapporten. Rapporten skal ha egne seksjoner for generell informasjon, måle- og beregningsarbeidene, samt resultater og kontroll av resultatene. For hvert av de nevnte arbeidene, inkl. leveransene, skal resultatet av utførte kvalitetskontroller dokumenteres.

Alle kjentpunkt og sjekkpunkt skal kontrollmåles i DFA i alle 60% modeller eller den stereomodellen leverandør har bestemt passer best i intervallet 35 % - 65 % lengdeoverlapp, der kjentpunktet er synlig. Stereomdeller benyttet i målearbeidet skal beskrives.

Før oppstart av konstruksjonsarbeidet, avklares følgende momenter med oppdragsgiver:

Dette nedfelles i en konstruksjonsinstruks med tilhørende grafisk oversikt som er tilgjengelig under konstruksjonsarbeidet. Oppdraget håndteres slik at dataflyt og editeringer er sporbare gjennom hele prosessen, slik at ev. avvik kan lokaliseres og korrigeres.

Produktspesifikasjonen definerer hvordan objekttypene skal registreres:

Etter at konstruksjonen er utført må det gjøres noe etterarbeid for å sikre at leveransen er i henhold til oppdragets spesifiserte krav.

Produktspesifikasjonen definerer krav til dataene:

I tillegg inneholder produktspesifikasjonen overordnede krav til datastruktur og leveransen.

Objekter som har like egenskapsdata bør være "sydd" slik at disse er sammenhengende (f.eks. høydekurver med samme høydeverdi), med mindre dette gir uhensiktsmessige lange objekter i videre dataforvaltning.

Dersom det er relevant for oppdraget, skal det kjøres høydesjekk (skjæringsberegning av høydeforskjell i kryssende elementer).

Alle kontroller skal gjennomføres i henhold til krav i standarden Geodatakvalitet.

Rapport fra konstruksjonsarbeidene skal minimum inneholde:

I produksjon av ortofoto brukes en litt modifisert terrengmodell, DTM, som referer seg til terrengoverflaten med enkelte unntak for broer og store tekniske anlegg. Se kapittel Høydemodell.

Ortofoto-oppløsningen oppgis som bakkeoppløsning for det ferdige ortofotoet.

Ortofoto vil ikke ha samme GSD som de originale flybildene. For at ortofotoet skal beholde flybildets detaljrikdom må imidlertid ortofoto-oppløsningen være tilnærmet lik GSD fra flybildet.

Det fremstilles ortofoto for alle bildene som til sammen dekker ønsket område. Ved rektifiseringen skal programmet innhente informasjon fra terrengmodellen med tilstrekkelig hyppighet for formålet.

En DTM referer seg til terrengoverflaten slik at oppstikkende detaljer som f.eks. bygninger og høye tårn får en radiell forskyvning. Den radielle forskyvningen blir større dess lengre man kommer ut fra bildesenteret. Det kan være aktuelt å korrigere for den radielle forskyvningen, men det er bedre å redusere denne ved å benytte kun de sentrale delene av hver flybilde. En slik tilnærming krever at flyfotograferingen utføres med tilstrekkelig lengde- og sideoverlapp.

Gråtonen/fargen til ortofotopikslene tas fra pikslene i flybildet. Som regel korresponderer ikke et ortofotopiksel helt med et bildepiksel. Gråtonen/fargen til ortofotopikselet bestemmes f.eks. ved interpolering av gråtonene/fargene til de nærmeste bildepikslene. Dette kalles resampling.

Et ortofoto for et større område må settes sammen av ortofoto laget fra flere flybilder; det må lages en mosaikk. Dette skal i utgangspunktet gjøres slik at hvert lille ortofotoutsnitt lages fra det flybildet hvor utsnittet er nærmest bildenadir. Tverrflystriper trenger ikke være med i ortofotomosaikken i områder som er dekket av andre flystriper, hvis flybildene i tverrflystripen ikke er bedre enn de andre flystripene.

Når man setter sammen flere bilder, er målsettingen at skjøtene mellom bildene blir usynlige. Det mest representative bildet for hele arealet, velges som referansebilde. Gråtonene/fargene i de andre bildene justeres slik at de samsvarer med referansebildets. De fleste programsystemer som brukes til ortofotoproduksjon, har automatiske algoritmer for å utføre dette arbeidet, men ofte vil en halvautomatisk metode gi bedre resultat. Da vil operatøren manuelt bestemme hvor sømlinjene mellom bildene skal gå. Sømlinjer skal i ikke gå gjennom bygninger, over broer e.l., og sømlinjene skal følge naturlige kanter i terrenget som f.eks. vannkanter.

Egenkontrollen begrenses her til å være en ren visuell kontroll. Geometrisk kvalitet kan kontrolleres ved å sammenlikne med eksisterende kartdata i samme projeksjon, og ved å se etter f.eks. krumme broer. Radiometrisk kvalitet sjekkes ved å påse at det ikke er noen nyanseforskjeller i gråtone/farge og kontrast i ortofotoet (typisk kan det bli forskjeller i områder som stammer fra ulike flybilder), og at sømlinjer er minimalt synlige i mosaikken. Det vises for øvrig til kravene til ortofotokvalitet i "Produktspesifikasjon for ortofoto".

Hensikten med prekvalifiseringen er å teste dronesystemet og leverandørens datainnsamling og produksjonsløype. Kvalifiseringen utføres trenger kun å utføres en gang. Der en leverandør har flere identiske systemer er det kun nødvendig med en prekvalifisering.

Krav til prekvalifisering:

Prekvalifiseringsprosjektet leveres på lik linje med droneprosjekt definert i etterfølgende kapitler. Hvis leverandør har gjennomført et prosjekt som oppfyller kriteriene over kan dette benyttes som prekvalifiseringsprosjekt.

Krav til dronekamera:

Dronen skal ha flerfrekvent GNSS og 3 akset IMU. GNSS-posisjonen til kameraet skal beregnes med sanntidskorreksjonssignaler (RTK) eller etterprosseseres med tilsvarende teknikker.

Det er krav om at posisjonsnøyaktigheten til de endelige ytre orienteringselementene skal følge Krav 22 AT beregninger og resultat.

Signalering skal følge standardkravene Krav 8 Signalering.

Der datainnsamlingen blir utført med en GSD mindre enn 1/4 av krav til GSD for oppdraget, kan antall signalerte kjentpunkt reduseres slik at avstanden mellom kjentpunktene ikke overstiger 250m. Det skal alltid være minst 5 signalerte kjentpunkt jevnt fordelt i prosjektområdet.

Alle flystriper skal ha tverrstripe i hver ende av flystripene.

Det er krav om at minst 1 flystripe flys i 2 forskjellige flyhøyder over terrenget, dette for å ha mulighet til å kontrollere kamerakonstanten. Høydeforskjellen mellom de to flyhøydene må være på minst 40 meter og stripen må dekke minimum 2 kjentpunkt.

Lengde- og sideoverlapp skal være egnet for å få gjennomført kamerakalibrering.

Ved overlappende delblokker skal avvik mellom veldfefinerte detaljer ikke overstige 3 ganger standardavviket.

For fotografering med drone gis det unntak for krav til kamerarotasjoner definert i Krav 12 Fotografering.

Dronebildene skal kunne brukes til kartkonstruksjon i en Digital Fotogrammetrisk Arbeidsstasjon (DFA).

Dronebildene må enten være korrigert for kameraunøyaktigheter eller så må kamerakalibreringskorreksjonen (som for eksempel korreksjonsgrid) kunne leses av DFA-programvaren som blir brukt i kartkonstruksjonen.

Kamerakaliberinga skal inneholde all informasjon om kameraet, som kamerakonstant, PPA, pikselstørrelse, størrelse på bildet i antall piksler og eventuelt ekstra parametere til kameraet og korreksjonsgrid.

Primærproduktet fra et laserskanningssystem er frittstående punkter bestemt i XYZ med tilhørende attributter. Punktene omtales som en punktsky. Fra punktskyen kan en produsere en rekke sekundærprodukter:

Videre kan primær og/eller sekundærprodukter benyttes til å generere en rekke avledede datasett:

Produksjonsmetodene for disse produktene vil ikke bli beskrevet i denne standarden.

Den absolutte nøyaktigheten til en punktsky avhenger av nøyaktighet til følgende komponenter:

Den absolutte nøyaktigheten til eventuelle avledede produkter vil videre avhenge av:

Punktskyens nøyaktighet kan beregnes ved bruk av kontrollflater og kontrollprofiler. Med dagens utstyr kan en forvente en punktnøyaktighet i størrelsesorden 0,02–0,20 m (standardavvik) i høyde.

Kalibreringen til et laserskanningssystem gjøres dels hos instrumentleverandøren og dels av oppdragstaker. De parametere som skal bestemmes i en kalibrering, vil variere noe mellom de forskjellige instrumentleverandører. Kalibreringen kan deles inn i tre nivåer:

Planlegging av et laserskanningsprosjekt omfatter utarbeidelse av flyplan som sikrer dekning av aktuelt areal, oppnåelse av etterspurt nøyaktighet og punktetthet, samt plan for plassering av kontrollflater.

Til forskjell fra flyfotografering, kan laserskanning utføres uavhengig av solvinkel og sollys. Laserskanneren er en aktiv sensor som skaper sin egen belysning av overflaten. Dette medfører at laserskanning i utgangspunktet kan utføres hele året og når som helst på døgnet. Det er likevel viktig å vurdere når på året det er ønskelig å fly med hensyn til vegetasjon og snø. Best gjennomtrengning til bakken vil oppnås før løvsprett eller etter løvfall. Dersom man ønsker å ha en god terrengmodell bør laserskanningen gjennomføres før åkrene og bunnvegetasjon i skog har kommet for langt i vekst.

Laserskanning kan gjerne gjennomføres dersom det er skyer over flyet. Ved fuktighet mellom fly og bakke (snø, regn, tåke eller lavt skydekke) vil imidlertid lyset reflekteres og medføre svært få eller ingen retursignaler fra bakken. FLS bør derfor ikke gjennomføres ved slike forhold. For å unngå skjev punktfordeling og redusert nøyaktighet bør FLS heller ikke gjennomføres ved sterk vind (i flyhøyden) eller ved mye turbulens.

Krav til GNSS/INS prosessering for LiDAR baserer seg på krav til GNSS/INS prosessering for Fotogrammetri og det vises til relevante paragrafer i kap Beregning av GNSS/INS data.

Krav til rapportering er detaljert i kap Egenkontroll og rapportering (fotorapport), kategori «GNSS/INS».

For å oppnå god nøyaktighet på punktskyen er det nødvendig å utføre matching av laserdataene. Denne prosessen innebærer å beregne og korrigere for systematiske og tilfeldige avvik i punktskyen. Ved matching av laserdata skilles det på daglig kalibrering og stripejustering.

Erfaring viser at det ofte er behov for korreksjon for systematiske avvik i de enkelte prosjekter.

Ulike Feilkilder som kan gi systematiske avvik er:

Med bakgrunn i dette stilles det i det følgende krav om bruk av kontrolldata. For å kontrollere høydenøyaktighet benyttes kontrollflater og for å kontrollere grunnriss benyttes kontrollprofiler.

Punktskyen må kontrolleres for tilfeldige feil. Dette er viktig for å avdekke mulige grove feil og manglende homogenitet i punktskyen. Typiske feilkilder er:

Oppdragstaker skal gi sin vurdering av resultatet. Resultatet skal være homogent, eventuelle mønster skal ikke forekomme.

I laserdata vil det forekomme feil av type atmosfæriske treff og lave punkter som skyldes "multipath" eller gal bestemmelse av siste puls. Punkter av den siste feiltypen vil ofte bli inkludert i terrengmodellen siden mange klassifiseringsrutiner bygger på det prinsippet at det laveste punktet innen et gitt areal antas å tilhøre terrengmodellen. Prosessen med å oppdage lave punkter omfatter både automatiske rutiner og visuell betraktning av f.eks. skyggelagte relieffbilder.

Klassifisering av terrengmodell innebærer å skille punkter som er treff på bakken fra de øvrige punktene i punktskyen. Oppdragstaker optimaliserer parametersettingen på automatiske klassifiseringsrutiner for å redusere behovet for manuelt etterarbeid.

Ved behov kan oppdragsgiver etterspørre klassifisering av objekter utover terrengmodell. Mulig klassifisering kan være bruer, store steiner, bygninger, kraftledninger. Supplerende vektordata kan være til støtte ved klassifisering av objekter.

Ved skjermdigitalisering er kartbildet normalt allerede innpasset. Man skal likevel, så langt som mulig, kontrollere innpassingen. Dette gjøres ved at man digitaliserer 2 kontrollpunkter, f.eks. rutenettskryss.

Opplysninger om målemetode og nøyaktighet kommer til syne under kvalitetsangivelsen som blir lagt til hver gruppe som blir digitalisert.

Alt som digitaliseres, skal gis en objekttype og ev. andre egenskaper (f.eks. ..HØYDE) i henhold til gjeldende spesifikasjoner for oppdraget. Det normale vil være at operatøren tolker kartet og gir objekttype i henhold til denne tolkingen, eller at kartet er utarbeidet som et manuskart der kodingen går klart frem av farge- eller symbolbruk.

Registrering av enkeltpunkter gir x- og y-koordinater og tilhørende objekttype. Registrering av linjer kan gjøres på ulike måter:

Ved digitalisering benyttes de samme registreringsmetodene som ved fotogrammetrisk kartlegging. I Produktspesifikasjon FKB er det for hver objekttype angitt hvilken metode som fortrinnsvis skal benyttes.

Under digitaliseringen er det viktig å ta hensyn til hvilken topologi det ferdige resultatet skal ha, og hvilke metoder som skal benyttes for å etablere topologien. Produktspesifikasjoner vil angi krav til topologi.

Datasett med topologi vil være på SOSI-nivå 3 (linjenettverk) eller 4 (lukkede polygoner). Under digitaliseringen må alle linjer ende i et knutepunkt mot andre linjer. Dette kan skje ved at digitaliseringsprogrammet beregner knutepunktet under digitaliseringen, eller at det skjer i en prosess etter selve digitaliseringen. Danning av knutepunkt, under eller etter digitaliseringen, skjer ved at punkter som ligger innen en viss avstand (snapperadius), slås sammen. Linjer som krysser hverandre, eller som ender innen en viss avstand fra en annen linje, vil også få dannet knutepunkt. Hvis enkelte linjer har en høyere nøyaktighet enn andre, bør de gis en tyngre vekting i beregning av endelig plassering av knutepunktet.

Kravet til oppløsning vil være avhengig av kartet som skal skannes. Oppløsningen skal være bedre enn halvparten av den tynneste linje eller detalj som skal skannes. Det betyr at hvis tynneste linje er 0,1 mm, skal oppløsningen være 0,05 mm eller bedre. Oppløsningen må oppgis i optisk verdi, altså det som leses direkte i skanneren, og ikke som en oppløsning som er et resultat av en beregning i etterkant.

Skannere skal kalibreres for systematiske feil, og rasterfila fra skanningen skal korrigeres for systematiske feil ved hjelp av denne kalibreringen. Kalibreringen av skanneren foretas med jevne mellomrom, f.eks. en gang hvert år.

Kartet som skal skannes, må ha klart definerte merker eller punkter (rammemerker), med kjente terrengkoordinater for at de skannede data skal kunne transformeres til terrengkoordinater. Det bør være minst 6 slike rammemerker på kartet, men av praktiske årsaker vil det ofte være vanskelig å få flere enn 4. Dette kan godtas hvis kartet er av stabilt fysisk materiale (f.eks. kartfolier) og nøyaktighetskravet ikke er for høyt.

Det kan utføres automatisk eller halvautomatisk mønstergjenkjenning på det skannede kartet. Normalt vil mønstergjenkjenningen være best å utføre på rasterfila, men det vil avhenge av hvilket program som benyttes. Objekter som er mønstergjenkjent, skal kodes i henhold til de egenskaper objektet har. Det må fremgå klart av kvalitetsinformasjonen (i hodet på fila) hvilket program og hvilken metode som er benyttet. Usikre gjenkjenninger må kodes spesielt.

Ved arkivering av både analogt og digitalt materiale skal:

Arkivmaterialet er offentlig informasjon som alle har rett til innsyn i. I noen tilfeller må imidlertid behandling og utlevering vurderes i forhold til personvernet (se veilederen "Kartgrunnlag for plan- og byggesaksbehandlingen").

Materialet skal oppbevares på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte, og det skal jevnlig tas sikkerhetskopier av digitale data. Lagring, behandling og tilgang til materialet skal inngå i beredskapsplan der slike planer er pålagt. For øvrig vises til KS som har gitt ut en egen veileder om datasikkerhet, "Rapp.3a/97-Datasikkerhet.Hvorfor det?" og "Rapp. 3b/97- Datasikkerhet.Veileder."

Arkivmaterialet skal være sikret mot uforsvarlig behandling og forhold som kan forringe eller tilintetgjøre det, slik som ikke-kontrollerte uttak, ikke-autoriserte endringer og ødeleggelser.

Originaler skal sikres ved kopiering på godkjent datamedium. Originaler og sikkerhetskopier skal oppbevares på hvert sitt geografiske sted.

Historisk lagring skal gjennomføres etter arkivlova med forskrifter og de bestemmelser som gis av arkivverket (Riksarkivet eller statsarkivene).

Det skal lagres årsversjoner av alle datasett. Ved full datering i datasettene (også når objekter fjernes) er det tilstrekkelig med lagring av versjoner hvert 3. til 5. år.

Arkivet vil normalt ikke inneholde opplysninger som må beskyttes av sikkerhetsmessige grunner.

Flybilder og annet materiale som inneholder informasjon av betydning for landets sikkerhet, skal oppbevares på en slik måte at de ikke kommer uvedkommende i hende. Det skal foreligge egen instruks for flytting/tilintetgjørelse av sikkerhetsgradert arkivmateriale ved katastrofer. Det vises til lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) med forskrifter.

Oppdragsgivere for fotografering som mottar bildedata, skal sikre disse mot uvedkommende i henhold til lov om forebyggende sikkerhetstjeneste (sikkerhetsloven) med forskrifter. Slikt materiale skal ikke bringes ut av landet uten forutgående samtykke fra Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM).

Her omtales både analogt og digitalt filmmateriale og opptak med digitale sensorer. Oppdragstakeren for fotografering skal oppbevare originalmaterialet ved jevn og riktig temperatur og relativ fuktighet (klimarom), slik at plastiske deformasjoner og skader på dataene unngås. Oppbevaringen skal være slik at materialet ikke utsettes for nedstøving eller kjemisk og fysisk påvirkning som resulterer i at emulsjon, base eller data skades eller deformeres. Data må sikres mot avmagnetisering, samt tap pga. lang lagringstid på datamediet.

Oppdragstaker skal oppbevare originalmaterialet i minimum 4 år etter fotograferingsåret. Deretter skal det overføres til Statens kartverk Sentralarkivet for vertikalbilder.

Oppdragstakers arkiv skal godkjennes av Statens kartverk og NSM. NSM gir instruks for og kontrollerer den sikkerhetsmessige behandlingen av materialet. Dersom arkivet ikke blir godkjent, plikter oppdragstaker å overføre originalmaterialet til et godkjent arkiv tilvist av Statens kartverk.

Originalt kartmateriale og geodata skal oppbevares på en slik måte at det til enhver tid kan fremstilles kopier uten at kvaliteten forringes.

Med måledata og beregninger forstås observasjonsbøker, originale digitale måledata, observasjonsriss, beregninger utført på grunnlag av disse måledataene, samt punktskisser. Materialet skal oppbevares og sikres på en slik måte at det til enhver tid kan fremstilles kopier uten at kvaliteten forringes. Digitale data skal oppbevares på en slik form at nyberegninger kan foretas umiddelbart. Materialet skal være tydelig merket med eierens navn.