Molnes etterlyser et oppgjør med venturefond fordi de nedskriver verdien på selskapene for sent, slik at de tjener forvaltningshonorar basert på høyere verdier enn selskapene faktisk representerer. Oppgjøret uteblir mest sannsynlig fordi denne fremstillingen av VC-forvalteres inntjening er feil.
I et VC-fond får forvalter vanligvis betalt 2 prosent av totalt kommittert kapital per år de første årene, i den såkalte investeringsperioden. I denne perioden er forvaltningshonoraret dermed helt frikoblet fra porteføljeselskapenes markedsverdi, noe som også er et viktig prinsipp for å unngå interessekonflikter.
Deretter får forvalter vanligvis betalt forvaltningshonorar ut fra totalt investert kapital, fratrukket kostprisen på selskaper som er solgt eller permanent nedskrevet. Forvalterhonoraret vil altså kunne påvirkes noe dersom porteføljeselskaper går konkurs eller permanent nedskrives til under kostpris, men ikke alt verditap i porteføljene vil føre til lavere forvaltningshonorar. Dersom markedsverdien til et porteføljeselskap for eksempel har falt fra svært høye nivåer til lavere nivåer, men fondets posisjon fortsatt er verdsatt til mer enn kostpris, vil dette ikke påvirke honorarene.
Forvaltere kan potensielt tjene godt på suksesshonorarer, altså ved faktisk realiserte positive gevinster, men dette trigges først når selskapene blir solgt, ikke på urealiserte verdier, og på porteføljen totalt. En eventuell kunstig høy verdi av et selskap før salg vil altså ikke ha noen effekt.
Forvalterne har også begrenset påvirkning på når nedskrivning gjøres, av flere grunner:
Innen VC-industrien saminvesteres det ofte med andre fond og profesjonelle investorer, for eksempel industrielle aktører, familiekontorer og statlige selskaper. Et VC-fond har derfor ikke full kontroll på selskapene alene, og det vil være veldig krevende å holde selskaper «kunstig i live» for å opprettholde grunnlaget for forvaltningshonorar på en systematisk måte.
De fleste VC-fond har også et organ i sin struktur bestående av de største investorene, som representerer investorenes interesser overfor forvalter. Investorene har typisk avtalerettslig mandat til å si opp og erstatte forvalter ved uaktsom drift eller mislighold, og forvaltere som ønsker å ha et langt liv er dermed ikke incentivert til å hverken «flå» eller «lure» sine kunder.
Ikke minst bruker VC-fond internasjonalt aksepterte regler for verdsettelse av unoterte selskaper. Verdsettelsene gjennomgås av revisor, som forhåpentligvis opprettholder sin profesjonelle integritet uavhengig av om det er VC-fondet eller kundene som betaler regningen.
Molnes bruker mye spalteplass på tweetene og grafene til Bob Elliot som, trolig med rette, spår at mange VC-fond kommer til å tape penger gjennom nedgangstidene vi står i. Han påpeker også korrekt at det er et etterslep i verdifallet fra børsnoterte selskaper til det private markedet. Men han viser ingen datapunkter for at VC-forvaltere med overlegg vil vente med nedskrivninger i den hensikt å opprettholde grunnlag for forvaltningshonorar, og Bob Elliot impliserer ei heller et forventet oppgjør med VC-fondene fordi de lurer sine kunder. Det får stå på Molnes’ regning.
Ellen Amalie Vold
Adm. direktør i Norsk Venturekapitalforening (NVCA)
