Debatt ● svenn-erik mamelund
Professor mot alle odds?
Hvorfor er det så lite fokus på klasse i samtalene om å øke mangfoldet i universitets- og høgskolesektoren, spør professor Svenn-Erik Mamelund.
Publisert
Oppdatert
Denne teksten er et debattinnlegg. Innholdet i teksten uttrykker forfatterens egen mening.
Hvordan oppmuntrer vi dyktige elever uten oppbakking hjemmefra til å ta høyere utdannelse? Kanskje kan skolerådgiverne hjelpe elevene og foreldrene deres til en mer bevisst holdning til akademiske evner og muligheter. Jeg mener slike holdninger kan handle om akademiske koder, som det burde være rom i offentligheten for å snakke om – jeg er ikke «klasseforsker» men bruker her min egen «klassereise» som eksempel.
Jonas R. Kunst hevdet i en kronikk for kort tid tilbake at «Førstegenerasjons-studenter er en vanskeligstilt, men «usynlig» gruppe». Som førstegenerasjonsstudent selv, er jeg helt klart enig i dette. Det er egentlig litt mystisk at det ikke har blitt tak i dette perspektivet på universitetene siden jeg selv ble immatrikulert på Universitetet i Oslo i 1989. Hvis denne situasjonsbeskrivelsen er rett, hva kan vi gjøre med det?
Sosialt sett er ikke mangfoldet i universitetssektoren så mye å skryte av. Jo høyere utdanning minst en av foreldrene til studentene har, desto større er andelen som har fullført en grad i løpet av åtte år. I tillegg øker andelen med foreldre med akademisk utdanning når man ser på hvor mange som fullfører bachelor og går videre til å ta master og doktorgrad.
Sagt på en annen måte er det få som har foreldre med grunnskole som høyeste fullførte utdanning som selv tar doktorgrad. Et like viktig spørsmål er derfor hvorfor vi har slike sosiale forskjeller i hvem som fullfører høyere utdanning i en velferdsstat som Norge hvor lånekassen gir anledning til høyere studier for alle? Og hvorfor er det tilsynelatende lite fokus på klasse og kulturell kapital i samtalene om å øke mangfoldet i universitets- og høgskolesektoren?
Det lave sosiale mangfoldet i universitets- og høgskolesektoren skyldes både at det er sosiale forskjeller i hvem som søker seg til universitetene, men også hvem som fullfører utdanningsløpene, og til slutt greier å karre til seg en fast stilling og senere toppstillingen professor. Her er det grunn til å tro at dette er vanskeligere på de gamle, enn på den nye universitetene, som nylig var høgskoler.
Lars Ove Seljestad har skrevet godt om klassereiser og om hvor vanskelig det kan være å få de rette og beste stilingene etter at man er ferdig med utdanningen. Med min sosiale bakgrunn er det kanskje mot alle odds at jeg har gått hele utdanningsløpet og endt opp med toppstillingen i akademia som professor pandemistudier på OsloMet? Eller viser mitt eksempel at det ikke bare er klassebakgrunn som teller, men også evner og lidenskap, og ikke minst hardt arbeid? Ingenting kommer av seg selv, eller hva?
Jeg er født i 1969 og har arbeiderklassebakgrunn med hjemmeværende mor som barn, som senere hadde jobber i butikk og som ufaglært ansatt på skolefritidsordningen. Faren min hadde 40 år i arbeidslivet som bokbinder. Inspirert av sitt eget fag og hans observasjon at typografer både hadde høyere lønn og bedre arbeidsvilkår enn bokbindere, var hans forslag til meg midt på 1980-tallet å bli typograf da vi var i samtale med rådgiver. Om jeg husker rett kom det ikke høylytte protester på min fars forslag og sterk innvending fra rådgiveren om at jeg burde gå skoleveien som elev med gode karakterer.
Ny forskning tyder på at rådgivere fortsatt i større grad gir råd til elever at man bør prøve studiespesialisering om foreldre selv har høy utdanning, mens yrkesfag blir foreslått oftere om foreldre selv har kort utdanning.
Selv om mine foreldre har kort utdanning, satte de stor pris på gode skoleprestasjoner og ga meg 10 kroner for hver gang jeg fikk «Meget godt» i karakterboka. Uten dette signalet om at skoleprestasjoner var bra, og at Lånekassen ga mulighet for alle til å ta høyere utdanning uansett sosial bakgrunn, hadde jeg aldri blitt den første førstegenerasjonsstudenten i min familie og startet studier på Universitetet i Oslo i 1990.
LES VIDERE ETTER ANNONSEN
FÅ NYHETER PÅ MOBILEN
Last ned Khrono-appen!
Selv om jeg hadde begynt på en universitetsutdanning lå det ikke i kortene at jeg skulle ta hovedfag (mastergrad i dag) og senere doktorgrad. Jeg måtte lære alle kodene på et universitet selv. Foreldres bakgrunn kan også være viktig for å navigere på et universitet og å fullføre. Her kan også relevante jobber ved siden av studie være viktige. Da jeg selv skaffet meg jobb som forskerassistent midt på 1990-tallet, lurte andregenerasjons medstudenter på hvordan dette var mulig, ettersom jeg selv ikke hadde foreldre i forskerbransjen.
Men selv etter 30 år med høyere studier og forskning er det fortsatt koder jeg som førstegenerasjonsstudent ikke var klar over at fantes. For eksempel har jeg nettopp blitt kjent med at det finnes uuttalte koder i akademia som følger idealer i middelklassen, om hvor mye man skal skryte av seg selv, hvordan og til hvem, og når en bør vite å holde tilbake. Trås det feil her kan man bli sett på som inkompetent, og skrytes det for mye og på feil måte gjøres det for å kompensere for manglende dyktighet.
Klassebakgrunn antas å bety mye for å finne den rette balansen, og for hvor godt man navigerer i dette landskapet. Jeg ser ikke bort fra at jeg har bommet litt på kodene under Covid-19 hvor jeg har skrevet mange kronikker og uttalt meg sent og tidlig i nasjonal og internasjonal media. For dette har jeg fått OsloMets formidlingspris, vært blant tre i finalen for årets navn i akademia i Khrono, men også fått sjikane og kommentarer fra forskerkolleger som selv (minst) er andregenerasjonsstudenter, som antyder at jeg bryter med middelklassens regler for hvordan man bør uttale seg i det offentlig ordskifte og om det handler om at jeg ikke selv har bakgrunn i akademisk middelklasse?
Har jeg kanskje brutt noen normer ved å være for frempå, på feil tid og sted? Mulig jeg har gjort dette fordi jeg ikke kjente kodene, og fordi jeg har færre akademiske middelklassefordeler å støtte meg til som førstegenerasjonsstudent – eller er jeg bare glad i å formidle og har tenkt som Arnardo som mente at «all reklame er god reklame?». Kanskje er svaret ja i begge ender av skalaen.
For å oppsummere:
- Hvordan øke mangfoldet sosialt i universitets- og høgskolesektoren? Rådgivertjenesten i overgang mellom grunnskole og videregående skole ser ikke ut til å ha endret seg mye på 30 år. Flere bør velge yrkesfag (ja, jeg har en sønn som tar tømrerfag), men samtidig trengs en kulturendring blant rådgivere slik at alle med evner og lyst skal kunne se mulighetene og bli inspirert til å ta studiespesialisering uavhengig av foreldres bakgrunn (og ja, jeg har en datter som er andregenerasjonsstudent på juss).
- Hvorfor er det så lite fokus på klasse i samtalene om å øke mangfoldet i universitets- og høgskolesektoren? Kan det skyldes at akademisk middelklasse selv sitter på toppstillingene, og er redde for å miste sine posisjoner, makt og privilegier og samtidig har vært mer opptatt av muligheter for å nå toppstillingene i akademia for begge kjønn, og å unngå diskriminering basert på seksuell legning og innvandrerbakgrunn? Her trengs en selvransakelse.
- Hvordan hindre frafall blant dem med foreldre med kort utdanning på universitetene og høgskolene? Ja, se her trengs gode forslag, men først og fremst trengs en bevissthet blant professorene i universitets- og høgskolesektoren som selv ofte (minst) er annengenerasjonsstudenter mens en stor andel særlig blant lavere gradsstudier er førstegenerasjonsstudenter.
- Det hevdes av den nye statsråden at for få forskere formidler. Kanskje «formidlingsreglene» til den akademiske middelklassen er én grunn til at noen kvier seg for å skryte av seg selv gjennom å formidle egen forskning? Hvorfor ikke skrote disse reglene først som sist?
