Bjørn Vassnes skriv i dag i Klassekampen (på papir og på nett for tingarar) om «Skaleringsblindheten». Éitt auge å bli blind på er når du trur at alt som blir testa på mus er overførbart på menneske. Men fordi livsprosessane til små dyr som mus (eg kjem snart til landsbyen!) går så mykje raskare, utvikler dei også mykje raskare til dømes kreft.
Og så drar han inn media-guru Marshall McLuhan, ein forfattar som i alle fall var stor snakkis på bibliotekskolen på 70-talet og som fekk ein renessanse då internettet kom tjue år seinare. Vassnes skriv:
«Også på andre områder og andre fagfelter, kan «skaleringsblindhet» føre til feilslutninger. Som da Marshall McLuhan kom med sin tese om «den globale landsby». Med dette mente han at nye kommunikasjonsteknologier knyttet verden sammen på en måte som gjorde alle klodens mennesker til beboere i én og samme landsby, fordi vi nå kunne se bilder fra og kommunisere med folk på den andre siden av jorda. Men en landsby kan ikke skaleres opp … noe mer enn en flue kan. Som kognisjonsforskningen har vist, har menneskehjernen ikke kapasitet til å kjenne og forholde seg til mer enn cirka 150 personer på noe fornuftig, gjensidig vis. Derfor finner vi at dette tallet – Dunbars tall (etter den britiske psykologen Robin Dunbar) – går igjen i en rekke sammenhenger der mennesker danner naturlige grupper. Det være seg grupper av nomadiske jegere, operative enheter i det militære, eller vennegrupper på Facebook (der vi ser bort fra kjendiser og «influensere» som kommuniserer kun én vei).
Poenget er at dersom man prøver å gjøre «landsbyen» større, fungerer den ikke lenger som landsby. Da må det andre strukturer til for å holde samfunnet eller gruppen sammen, og likheten med den tradisjonelle landsbyen forsvinner. Og som vi har sett: Utbyggingen av det globale kommunikasjonsnettet har virket både splittende og samlende. Verden er ikke blitt et sted der alle kan møtes til en felles landsbyfest.»
Biblioteket tar saka #librarycase 